Morten Paulsen

Kjære Morten, jeg fikk veldig vondt i hjerte når jeg nå fikk vite at du har gått bort. Du var en veldig, veldig god mann, en veldig snill menneske, og en veldig god kamerat for meg.
Dette var forferdelig trist. Hvil i fred min venn og takk for mange gode minner. Jeg kondolerer så mye til dine nærmeste.

En siste hilsen,
Ramadan

Hvil i fred Morten Du var en kollega man kunne snakke om alt og hadde alltid gode råd., Du vil bli savnet

Kjære Morten dette var forferdelig trist, hvil i fred min venn og takk for mange gode minner fra dykkerklubben Pontos, Havegga med alle de fine somrene vi hadde sammen - gla vi ble kjent med deg du fantastiske mann ️ Du får se om du treffer fatter'n der oppe og mimre med ham️ ️ Vi tenker på dine nærmeste - kondolerer så masse ️❤️ ️ Dere må ta vare på hverandre i sorgen og ta med dere de gode minnene ️❤️❤️❤️ Varm klem fra Bente & Mona

I mange år, lenge før Morten ble syk, dukket det daglig opp en tanke hos meg, om at det kan jeg spørre Morten om. Flere ganger om dagen. Så var det bare å samle opp til neste samtale. Morten kunne hjelpe med det meste.

Sånn har jeg det fortsatt. Det kan jeg spørre Morten om, tenker jeg. Men med et brått slag oppdager jeg - igjen og igjen - at det ikke lenger er mulig. En vegg i livet mitt ble slitt ned de siste tre årene. Nå er den veggen definitivt borte. Jeg vet ikke hvordan jeg skal venne meg til det. Enkelte ting venner man seg aldri til....

Morten kunne hjelpe med det meste. Og det gjorde han. Alltid. Morten hadde en omsorg for andre, kombinert med en uvanlig kombinasjon av nærhet og integritet, som ga ham både en stor vennekrets og et stort kontaktnett. Det er ikke mange som er så flinke til å følge opp kontakten som Morten var. Han ringte ofte, og vi hadde alltid gode samtaler.

Det hadde vi også etter at han ble syk. Men det var så lite å bidra med. Så maktesløst.

De siste 10-20 årene, sånn om trent, skjedde det en forsiktig dreining i retning av nysgjerrighet for åndelige perspektiver hos Morten. Over mang en god dobbelt latte på kjøkkenet hos meg grublet vi sammen over underlige sammentreff i livet. Ting som tyder på at det finnes noe som er større, mer eller annerledes enn den materielle verden som ligger foran oss. Vi løste ikke gåtene i livets mysterier, men vi pirket på dem.

Morten og jeg var enige om at det neppe sitter en gammel mann eller kvinne, hvit eller svart, et eller annet sted og er en guddom for oss. Men at vi på et eller annet forunderlig vis kan knytte oss opp mot en energi, eller et kontaktnett, - (kanskje mellom alle mennesker) - det tenkte vi at kunne være mulig.

Nå finnes det ikke mange helgener, og godt er det, for de fleste helgener jeg har hørt om, virker ganske krevende. Morten var ikke krevende, men både leken, glad og morsom. - Men han er likevel den jeg kjenner som kommer nærmest helgen-status. Siden vi ble kjent i 1974, kan jeg ikke huske at han har gjort noen noe vondt. Men jeg kjenner til rekke på rekke av gode gjerninger. Hans gode gjerninger var som en velsignelse. Jeg var en dem som ble velsignet.

Og nå kommer det som blir så vanskelig: Hvorfor skulle Morten, som var så grunnleggende god, få en så tøff og ufortjent avslutning på livet Dette var et tema som Morten og jeg streifet innom flere ganger de siste årene. Hva er meningen med å bli pint så mye over så lang tid I vårt samfunn er vi tilbakeholdne med å snakke om slike temaer. Dersom noen tenker et jeg tråkker over en grense her, så ber jeg om å bli tilgitt. Men: Jeg tror ikke at jeg er alene om å kjenne på skjebnens urettferdighet.

Vi som står igjen får samles om å møte disse tankene og følelsene, og om vi ikke finner noen mening i det, får vi søke mening i at vi er sammen om å ikke forstå. - Og nå legger jeg pennen ned, og brister i gråt